Design a site like this with WordPress.com
Sett i gang

Eventyret og klisjéene

Siden Bergen Nasjonale Opera setter opp Mozarts Tryllefløyten 5., 7., 9., og 11. november, vil jeg blogge om noen temaer fra operaen i tiden fremover. Operaen har fantastisk musikk og fremføres av utrolig dyktige musikere, så jeg anbefaler den helhjertet til alle.

Mozarts eventyropera ble skrevet og urfremført i 1791. Oppsetningen i Bergen gir en kjærkommen anledning til å formidle om den litterære og lærde kulturen i brytningstiden mellom opplysningstiden og romantikken. I dagens post vil jeg særlig si noe om generisk komposisjon eller kompilasjon, som er teknikker Mozart og samarbeidspartneren Emmanuel Schikaneder og stort sett alle andre kunstnere brukte i sine verk i opplysningstiden.

Tryllefløyten er en merkelig opera, med en handling som pågår i et magisk land langt borte. Men hvor kommer fortellingen om den kjekke prins Tamino, den vittige Papageno, den mystiske Sarastro og den skumle Nattens dronning fra? Og hva er meningen med den fantastiske handlingen? For å begynne å nøste det opp må vi skrape litt i de litterære kildene til Tryllefløyten.

Nattens Dronning, her i en oppsetning fra Royal Opera House i London.

Operaens handling er basert på elementer fra ulike såkalte «litterære eventyr» fra den bestselgende eventyrsamlingen Dschinnistan (1783-9). Eventyrene ble samlet, utgitt og i egentlig i hovedsak skrevet av Christoph Martin Wieland (1733-1813). Antologien var svært populær i samtiden. Mange av publikummerne i Freihaustheater 6. oktober 1791 hadde klare forventninger om hva de kom til å møte på scenen fordi de hadde lest boken fra før.

Eventyret om Lulu, eller Tryllefløyten begynner når en prins blir reddet fra en ond slange av en snill fe. Hun viser ham bildet av en vakker prinsesse. Prinsen blir stormende forelsket. Han får en tryllefløyte av hennes Gudmor, féen, som han bruker til å frigjøre prinsessen og hennes elleve kammerpiker fra en sadistisk trollmann og hans slave, en dum svart dverg, foruten en hel flokk med djinner som tjener trollmannen.

Første akt av Mozarts opera følger grovt sett denne fortellingen. Vi kjenner igjen slangen, Tamino, Pamina, den svarte slaven Monostatos, Nattens dronning og Sarastro – frem til det i operaen blir åpenbart at Sarastro egentlig er godheten selv, visdommens yppersteprest, og den snille feen faktisk er den slemme nattens dronning. Slik omkalfatres handlingen fullstendig. Dessuten mangler Papageno. Hva har egentlig skjedd på veien fra litterært eventyr til operalibretto?

Mozart og kompanjongen Emanuel Schikaneder hadde samarbeidet om å veve sammen etablerte, kjente figurer og elementer fra ulike kilder til en ny fortelling. Det er en forfatterteknikk som var vanlig på Mozarts tid, som kan kalles kompilasjon eller generisk komposisjon.

Slike litterære motiver eller figurer ble ofte hentet fra klassisk litteratur. De romerske komediene til Plautus var eksempelvis bygget opp av faste figurer som den lure tjeneren, den smarte tjenestepiken, den vinglete (rike) ynglingen, den vakre, dydige ungfrøkenen, den sjalu gamlingen (med ung kone), den giftesyke enken, den brautende soldaten, den dyriske sjørøveren – og så videre. I klassisk historieskriving er det atter flere – som den slemme stemoren (Agrippina d.y., f.eks.) og den intrigante dronningen (Tullia og Messalina.) Folkeeventyrene har lignende skikkelser, så her er der nok stor utveksling mellom ulike former for fortellinger i den europeiske kulturen.

Mosaikk med romerske teatermasker fra det andre århundre. Wikimedia Commons.

Mye av nytidens komedietradisjon bygges opp av slike typer eller klisjéer. De er gjenkjennelige hos Holberg og Molière – i Jeeves & Wooster, sitcoms eller Disney-filmer som Løvenes konge. Og selvsagt i operalitteraturen.

Siden figurene i komediene er generiske og ganske flate typer som i liten grad utvikler seg, finner man det unike ved hvert enkelt verk i måten de ulike bestanddelene settes sammen. En annen Mozart-opera, Figaros bryllup, er et godt eksempel på det. Den franske komediedikteren Beaumarchais satte den lure tjeneren sammen med den dydige – og lure – tjenestefrøkenen, og premissen er at de skal gifte seg. Så bryter greven – en variant av brautende soldaten – inn i idyllen. Han vil bruke privilegiene sine for å utnytte tjenestepiken seksuelt.

Dimitrij Levitskij, Katherina Nelidova som Serpina (1773). Serpina er den lure tjenestepiken i La Serva Padrona av Giovanni Pergolesi, som bruker samme klisjé som Mozart og Beaumarchais. Bilde fra Wikimedia Commons.

Legg til en sjalu kone, en vinglete yngling og en tørr prokurator, et voila – romerske klisjéer blir krass sosial kritikk (og bestselgende komedie!) i kontekst av den franske revolusjon. Takket være Mozarts overjordisk vakre musikk bryter figurene ut av støpeformene – det er musikkens skjønnhet alene som bærer den totalt usannsynlige forsoningsscenen mellom greven og grevinnen som skjer når maskene faller etter alle forviklingene i operaen.

Den usannsynlige forsoningen i slutten av Figaros bryllup. Her i en oppsetning med English Baroque Soloists dirigert av John Eliot Gardiner. Rodney Gilfrey synger rollen som grev Almaviva og Hillevi Martinpelto synger grevinnen.

Sagt på en annen måte: det interessante med Figaros bryllup (som drama, altså, ikke musikk) er hvordan Beaumarchais setter sammen to tusen år gamle klisjéer på en helt ny måte – med kjappe replikker og slapstick som krydder på toppen. Ingen anxiety of influence her – det var den aksepterte arbeidsmåten for komedianter i Mozarts tid! Slik generisk komposisjon har blitt og blir brukt bevisst i mange sammenhenger i vår lange post-romerske verden, men det er særlig utpreget i komedier fra tidlig nytid.

Men tilbake til Tryllefløyten. Som et kompilasjonsverk er altså det interessante for oss hvordan Mozart og Schikaneder endret eventyret om Lulu, eller Tryllefløyten – for den unike sammensetningen av de kjente bitene kan si oss noe om kunstnernes budskap.

Som nevnt er det særlig tre figurer som avviker kraftig fra eventyret som er hovedkilden fra Wielands samling, og som det derfor er verd å ta et særlig langt blikk på. Den sadistiske trollmannen som piner prinsessen og hennes elleve terner i eventyret vender totalt om og blir vismannen Sarastro, fredsfilosofen som åpner døren til et rike uten hevn eller hat. Den snille feen blir til den omskiftelige Nattens Dronning. Dessuten har vi den artige skøyeren Papageno, som ikke kommer fra Dschinnistan i det hele tatt.

Mer om dem snart!

2 svar til «Eventyret og klisjéene»

  1. […] Tryllefløyten 5., 7., 9. og 11. november, blogger jeg om noen temaer fra operaen i tiden fremover. Tryllefløyten er et kompilasjonsverk, deler av handlingen er hentet fra ulike litterære kilder, og særlig figurene Nattens dronning, […]

    Liker

  2. […] Tryllefløyten er et kompilasjonsverk, deler av handlingen er puslet sammen av fragmenter fra ulike litterære kilder, særlig antologien Dschinnistan av C. M. Wieland, som ble utgitt i tre bind i 1783-89. I en annen bloggpost skrev jeg om hvordan seriøse vitenskapsmenn og kunstnere var opptatt av egyptosofi. Det gjør forfatteren Wieland narr av som sjarlataneri i eventyret om De vises stein, eller trolldomsøyen. […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: